Hjemmefødsel og sånt...

Back in business. Jeg lurer på hvor mange bloggpauser jeg har hatt i løpet av mitt lange bloggliv, men her er jeg altså igjen. På'an igjen med friskt mot. Og først i køen står jo selvfølgelig den store begivenheten; FAMILIEFORØKELSE. Det har nå gått 2 måneder siden vi gikk fra å være tre til å bli fire. Vi elsker den lille skatten som kom til oss på bryllupsdagen vår :) En bedre gave kunne vi ikke fått! Adele Maria skal hun hete. Vi kommer bare til å bruke Adele til daglig, men jeg syns det var koselig å kalle henne opp etter min kjære søster.

Adele: Betydning: tysk:edel-lys, adelig og lysende.
Maria: Betydning: hebraisk: trolig er navnet av Mirjam 'vakker, sterk'

Jeg ønsket, som noen av dere vet, å ha hjemmefødsel med nr to. Hjemmefødsel ble det, og glad er jeg for det. Hadde jeg ikke valgt å føde hjemme er jeg stygt redd for at det hadde blitt bilfødsel! Det er mange som lurer på hvordan jeg torde å føde hjemme. Ja, hvorfor tør vi føde i det hele tatt jenter!? Det er jo ikke noe vi er lagd for å klare fra naturens side, og det er jo ikke mange billioner kvinner som har klart det før oss. Hehe, nå setter jeg det hele litt på spissen. Men grunntanken min var/er at det å bære frem et barn for så å føde det, er en veldig naturlig greie. Nesten like naturlig som å gå på do ;) Kanskje ikke den mest flatterende sammenlikningen, men kroppene våre forberder seg hver eneste måned på å bære frem en befruktet eggcelle. Ganske imponerende igrunnen. De aller fleste fødsler er komplikasjonsfrie, og jeg tror at det hadde vært enda mindre komlikasjoner dersom kvinner i dag hadde hatt større tro på at det å føde, DET KAN VI! Frykt viser seg å være veldig hemmende i fødselsforløpet. Det er alt for mye stigmatisering rundt fødsler og alt for mange skrekkhistorier i omløp i dag. Hvis du er en av dem som er redd for å føde, så kan jeg anbefale en bok som heter Föda utan rädsla. Jordmoren som jeg kontaktet da jeg fant ut at det var hjemmefødsel jeg ville ha, fortalte meg at i de aller fleste tilfeller fanger man opp "komplikasjonstilfeller" tidlig i svangerskapet. For, ja, det kan skje komplikasjoner, og ja, jeg er veldig glad for at vi har sykehus og mennesker med kompetanse. Det er sikkert mange som liker å føde på sykehus, men for meg passet det perfekt å føde hjemme i kjente og rolige omgivelser. Det var rett og slett en fantastisk opplevelse. Jeg opplevde at jeg hadde kontroll over kroppen og situasjonen, det gav meg mestringsfølelse. Det var fint å kunne gå rundt med rier hjemme uten å stadig lure på når jeg skulle dra inn til sykehuset. Det var fint å slippe å føle at jeg ble kastet videre når fødselen var ferdig. Det var veldig fint å kunne legge seg i sin egen seng uten at ukjente mennesker gikk inn og ut av rommet. Jeg hadde kun en jordmor å forholde meg til. Dette var noen av tingene jeg ikke likte ved min første fødsel. Jeg husker hvordan jeg lengtet etter å komme hjem etter Filip kom til verden. En annen positiv ting var at mannen min fikk ta større del i fødselen denne gangen. Han er enig i at det var en mye bedre fødselsopplevelse. Sønnen vår, besteforeldre og søsteren min fikk hilse på Adele et par timer etter fødselen. Jeg tror det gjorde inntrykk å se en så fersk baby :)
Hva om det skulle gå galt? Ja, da er jeg glad for at sykehuset ikke er langt unna og for at jeg ha en Far i himmelen som har omsorg for meg og barnet han har skapt inni meg. Naivt? Det får så være, men denne tryggheten er jeg veldig takknemlig for at jeg har med meg i alle livets omstendigheter. Vi vet aldri hva fremtiden bringer, hvilke farer og ulykker som måtte vente, men jeg velger å stole på skaperen av universet. Btw, så føder de fleste kvinner i Nederland hjemme(har jeg hørt), og i ganske mange andre land vil jeg tro, så helt fjern er jeg ikke.

Termin var 1.aug. Fødselen startet natt til 17.juli, på besøk hos svigerinne og svoger i Drammen. Riene kom med en halv times mellomrom frem til morgenkvisten. Da jeg sto opp dabbet det av, så vi stakk like så godt en tur til svigers også. Mot kvelden tok det seg opp igjen. Natten gikk med 10-15 min mellom riene, og sånn fortsatte det frem til 12.30 den 18.juli (Ble ikke mye søvn på meg den natta gitt). Da ble riene plutselig veldig tette og kraftige. Sven-Erik ringte motvillig til jordmor, for han tenkte at dette kom til å holde på en stund. 10 min etterpå var jordmor på plass, og da hun undersøkte meg var det full åpning. 13.04 var Adele ute, etter 2 pressrier(!!). Det kan man si var en heftig avslutning på en litt treg start, men jeg syns bare det er fint å slippe å ligge lenge med de harde riene. Det første jeg tenkte da jeg så henne var; "Hæ, er det min datter". Jeg syns hun så ut som en eskimo, med mørkt hår, flat nese og skjeve øyne:) Dog veldig nydelig. For en fantastisk belønning for strevet. Hun veide akkurat det samme som storebror gjorde;3400 g. Lengde 48 cm.

Storebror er veldig gald for å ha fått en lillesøster. Han skal stadig bort å kose på henne, og trøste hvis hun gråter. Noen ganger kan kosingen være litt voldsom, men det er godt ment :)

Adele har lagt godt på seg, og hun vokser alt for fort. Jeg merker hvordan jeg har vært mer bevist på å nyte spedbarnsperioden denne gangen, for jeg vet hvor fort den går. Ikke like nøye med læring av gode søvnvaner som med førstemann. Nå nyter jeg at hun sovner oppå meg i tide og utide. Når det gjelder hverdagens som tobarnsmor, så får jeg komme tilbake til det i et annet innlegg.  Adele kikker på meg med vidåpne øyne her, kan'ke gå glipp av det :) Takk til deg som har fulgt meg helt til siste setning. Ha en fortrefferlig uke. På gjensyn!

Takknemlig

Hva kan jeg si, jeg er utrolig heldig som kjenner sånne flotte jenter. Jeg er takknemlig. De inspirerer, utfordrer og oppmuntrer meg til å fokusere på hva som er viktigst her i livet. Et par, dyrebare, dager sammen som har satt spor i hjerte mitt. Takk til skaperen vår som skapte slike underverk. Søstre!

En sang vi spilte i helgen som jeg har på følelsen kommer til å bli spilt mye hjemme hos meg i fremtiden :) Vi kan si at det er smak av helgens innhold.

Hverdagskristen

Som flere sikkert vet, så har jeg en mann som periodevis er borte pga jobben. De dagene han er borte, og jeg har ansvar for gutten vår alene, kan både være utfordrende og utviklende. Noen dager, når energien ikke er på topp og alt ser ut til å gå galt, merker jeg at det er fristende å synes synd på seg selv. Men det er akkurat disse stundene som har blitt så verdifulle for meg. Hvorfor? Jo fordi jeg øser ut min fortvilelse til Gud, og ber ham innstendig om hjelp. Jeg forteller ham hvor avhengig jeg er av at han hjelper meg, dramatisk og pessimistisk som jeg er. Han forteller meg ikke det jeg minst trenger å høre, at jeg overdriver og at jeg bare må ta meg sammen, men han trøster og gir meg det lille pusterommet jeg trenger. Gud tar ikke nødvendigvis bort prøvelsen jeg står midt i, men han bruker den til å vise meg sin godhet, ved å gi styrke og kjærlighet. Jeg kan bli rørt til tårer innimellom når jeg klare å lese de kjærlighetsdryssene som han gir meg i hverdagen. Andre ville kanskje kalt det tilfeldigheter, men jeg kaller det Guds omsorg for sin datter. Som når han gir meg solgløtt rett etter en bønn om hjelp, eller når han viser meg noe vakkert rundt meg, eller når han minner naboen om å be meg på middag når jeg ikke har krefter til å lage selv, eller når gutten min plutselig bestemmer seg for å gi meg en klem. Han har skapt alle mennesker unikt, og måten han behandler oss på er ikke lik, fordi behovene våre er ulike. Det fins ikke noe fasitsvar på hvordan Gud taler til oss.
Jeg verdsetter å bli presset opp i et hjørne, hvor jeg blir nødt til å ydmyke meg. Ydmykhet er gull for Gud, og det lar han oss merke! Jeg elsker Gud, ikke fordi han gir meg et smertefritt liv(tvert imot), men fordi han elsket meg først. Han ofret alt for meg. Jeg er heldig som får gå med han i hverdagen!

Ha en fin dag. Guds reddende hånd er utstrakt...

Fra hjerte til hjerte

Min nye bønneblogg, for spesielt interesserte:
far-datter.blogspot.com

Barnas verden

#HaustpåHolmlia

#HaustpåHolmlia

#herhand

#hishand

#strikkejakketilFilip

#Filipsnyesko

Når man har god tid, sånn som jeg og Filip har, da har man virkelig mulighet til å stoppe opp å legge merke til skjønnheten rundt seg. Filip er en ekspert på å oppdage ting jeg aldri hadde lagt merke til selv. Det er herlig å leve i barnas verden. Alt er så rent, uskyldig, fascinerende og vakkert. Hadde verden bare vært slik... Jeg gleder meg til den dagen når alt skal bli slik, den dagen Jesus kommer tilbake og skal gjøre alt fullkomment. Inntil da vil jeg lære av barna, og se etter det som er godt, rent og vakkert.

"Tro er full tillit til det en håper på, overbevisning om det en ikke ser.(...)Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds ord;at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting"    Heb.11;1-2

Sommeren kom..

...og så var den plutselig borte, uten at jeg har sett snurten av den. Dårlig gjort å lure meg på den måten. Jeg innså her om dagen, da jeg gikk ut på en solfyllt terasse, at det ikke var sommer lenger. Det var en kulde over varmen, sånn som bare høsten kan gi. Når den kjølige luften kommer snikende, kommer det også mange følelser og minner. Høst er liksom tiden hvor noe nytt skal påbegynnes. Nytt skoleår, nye venner, nytt sted, forelskelse... Denne høsten er det ikke så mye nytt som skjer. Vi har sett på hus, ja, men vi bor fortsatt på Holmlia. Jeg har liksom ikke noe å gå til. Men, hei, jeg må jo ikke glemme at jeg er mamma, i en ny epoke i Filips liv. Det er mye som skjer i utviklingen hans for tiden. Han er ikke lenger en liten baby, han er en liten gutt, som løper rundt. Nå vil han spise selv, han vil bli løftet opp på kjøkkenbenken, så han kan hjelpe meg med det jeg driver med der oppe. Han tar meg i hånden og drar meg med bort til ytterdøra. Når jeg sier at vi ikke skal ut nå begynner han å sutre og legger seg, i protest, paddeflat på gulvet. Andre ganger begynner han plutselig å trampe i gulvet og løper(hvis man kan kalle det løping)av gårde mens han hyler og skrattler, det betyr at han vil at jeg fange ham. Åh, jeg har mye å glede meg til.

På høsten begynner jeg også å drømme om at hva Gud skal gjøre i og gjennom meg. Jeg får ofte en følelse av høsten er en ny start med blanke ark i mitt åndelige liv. Jeg har et håp om at jeg skal legge ned mine egne planer sånn at Gud kan få gjøre sitt fabelaktige verk. Jeg vet at det er spennende å leve med Gud, jeg vet og har erfart at han ikke er en død, oppdiktet person som skal fungere som en slags falsk trygghet i mangel på svar. Jeg vet med en sikkerhet som ikke kan uttrykkes i ord, at han hører når jeg ber, og svarer til og med, og jeg vet at han ønsker at jeg skal slippe ham til i livet mitt. Når jeg er psykisk og fysisk sliten vet jeg hvem jeg skal gå til for å finne styrke. Allikevel glemmer jeg ofte min Festning og min Borg(betegnelser salmisten David brukte på Gud) i hverdagens sysler. Når jeg blir såret eller skuffet går jeg ikke alltid til Gud med det, men bygger opp en mur av egen styrke. Denne muren ødelegger mer enn den beskytter. Hvorfor gjør jeg dette når jeg vet av erfaring at det beste er å komme med frustrasjon og sorger til han som har konstruert meg, han som kan lege og gjenopprette?

Alle eventyr handler om gode og onde krefter, og det gode som seirer til slutt. Vi ser ondt og godt komme til syne i mennesket og i verden i dag. Er det ulogisk å tenke at dette har sitt opphav fra noe utenfor oss selv? Det syns ikke jeg. Jeg har tidligere skrevet ett innlegg om at jeg har oppdaget i meg selv at det ikke bor noe godt på bunnen(tvert imot), som noen hevder at det gjør i alle mennesker. Jeg er fortsatt av den sære og sjeldne oppfatningen at de første menneskene på jorden valgte bort det gode i bytte mot kunnskap(om godt og ondt) og makt, og at dette har fått konsekvenser for etterkommerne. Vi er ikke lenger omringet, eller fylt, av det gode(Gud). Det er kamp om oss nå. Det/den gode og det/den onde kjemper om oss. Som engelen og djevelen på Donalds skulder. Jeg klarte ikke å motstå Guds kjærlighet. Jeg innså jeg var fortapt i min egen selvødeleggelse om jeg ikke lot Jesus Frelseren redde meg. Men selv om jeg har erfart ekte, ubetinget kjærlighet, går jeg allikevel omveier til Gud. Men med tanke på det jeg skrev over, så er vel årsaken at det er kamp om oppmerksomheten/sjelen vår. Jeg er glad for at Kjærligheten seirer til slutt, og for at jeg er på vinnerlaget. Gud virker ikke alltid slik vi vil at han skal gjøre, og han svarer ikke alltid på den måten vi ber han om å svare, men så innser jeg at han er så uendelig mye større enn meg. Det er verdt å vente på ham. Du kan håne og spotte den tilsynelatende enkle og enfoldige troen min, men jeg vil anbefale å søke Gud for å finne den freden og kjærligheten som jeg har funnet, før du avskriver ham helt. "Den som søker finner!" Gud har gjort det mulig for oss å finne ham, men han står ikke frem som en kjempe. Vil du finne ham må du trekke deg litt unna bråket og inn i deg selv, der sitter han å venter med åpne armer. Han er ikke skuffet eller såret over at du har oversett ham, kanskje spottet ham, for hans kjærlighet til deg står urokkelig fast. Er det ikke det vi drømmer om? Å bli elsket ubetinget, selv med alle de urettferdige tingene vi har gjort og tenkt... Sukk, dette ble enn lang digresjon igjen, men jeg håper du fikk noe ut av den.

Jeg har ihvertfall noe å se fram til denne høsten. Jeg vil se muligheter, ikke begrensinger(noe jeg har en tendens til). Nå trekker jeg meg tilbake i sofakroken, med en god roman, en kopp varm peppermyntete og en rød, rennende nese. Nå er det høst!

Reis deg!

Jeg tror kanskje ikke jeg er alene om å føle meg mindre verdig når jeg har gjort noe som ikke er bra, derfor vil jeg dele dette budskapet med deg. Det er så lett å identifisere seg med de feilene man gjør, og ofte er jeg redd for at andre skal tenke dårlig om meg/slutte å like meg dersom de visste hva jeg kan finne på å tenke, og gjøre. Jeg ønsker å være et ekte menneske som ikke er redd for å gjøre feil, eller at andre skal få greie på dem. Ingen av oss er lyteløse. Min oppfordring til meg selv og til dere som leser er at vi kan glemme det som ligger bak og strekke oss etter det som ligger foran, som apostelen Paulus oppfordrer til. Det er tilgivelse å få for feil(hos han som harr betalt skylden vår-Jesus), og det er oppreisning å finne. Jeg trenger også å minne meg selv på å gi samme barmhjertighet til andre som jeg selv har blitt vist. Ikke vær for snar til å dømme, verken deg selv eller andre: DU er IKKE feilene du har begått!

Til slutt en siste oppfordring fra boka over alle bøker:

"Rist av deg støvet, reis deg opp! Innta ditt sete Jerusalem(sett inn ditt navn:Tuva Linn)! Løs deg fra båndene om din hals, du fangne Sions datter!" Jes 52;2

Noen mener...

...at det bor noe godt i alle, bare man leter godt nok. Min erfaring er det motsatte. Graver man dypt nok, finner man bare dritt. Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv for å se det. Egoismen kan se fin ut om man pynter på den og snakker pent om den, men presser man den opp i et hjørne kommer dens mørke sider frem!

Dette er min oppdagelse, en skremmende sannhet. En mann jeg kjenner, som er gjennomtrengende god, lyste på meg med en spesiell lommelykt. En lommelykt som lyste gjennom meg. De mørke flekkene ble avslørt. Hans genuine godhet og renhet avslørte meg. Men denne mannen avskydde meg ikke, han dømte meg ikke! Han strakk derimot ut en hånd og smilte til meg. Det var da jeg skjønte at det var best å kapitulere. Øynene hans, som så hjertet mitt, sa at det kommer til å gå bra. De sa at jeg skulle få slippe å pynte på meg selv, for når han fikk forme meg skulle hans vesen etter hvert bli synlig i meg. Fra da av har jeg stadig måtte kapitulere, for noe i meg vil så gjerne få det til på egenhånd. Men det nytter ikke, for det er bare en som er god. Bare han kan gjøre denne verden til en god plass å være, om bare flere hadde kapitulert. Det er enda mulig, men fort deg, hans utsrakte hånd vil ikke alltid være utstrakt!

No worries!

The Lord is my shepard, I shall not be in want.

He makes me lie down in green pastures,

he leads me beside quiet waters,

he restores my soul.

He guides me in paths of rigtheousness FOR HIS NAMES SAKE.

Even though I walk through the valley of the shadow of death,

I will fear no evil, for you are with me; your rod and your staff,

they comfort me.

You prepare a table before me in the presence of my enemies.

You anoint my head with oil;my cup overflows.

Surely goodness and love will follow me all the days of my life,

and I will dwell in the house of the Lord forever.

Psalm 23

Nyttårsforsetter:

1. Let the Lord be my shepard

2. Let the Lord restore my soul

3. Dwell in the house of my Lord

4. Fear no evil 

Håp

Håpet gir glede midt i sorgen,

ser lys i enden av tunellen.

Håpet gir styrke til trette ben 

og mot til svake hjerter.

Håpet gjør ikke til skamme!

Min kjære kjære mormor er gått bort. Hun er ikke her lenger. Hun har forlatt oss og dratt til et sted hvor det ikke er mer sykdom eller tårer. Jeg unner henne det!
Når jeg tenker på den vakre mormoren min, med det gode smilet, veller varme følelser frem. Hun står mitt hjerte veldig nært. Jeg kommer til å savne henne. Og jeg gleder meg allerede til å møte henne igjen.
Det er sårt å miste noen man er glad i, men samtidig kjenner jeg på en dyp fred. Sorgen er ikke så stor, for jeg vet jeg skal se henne igjen. Det er akkurat som jeg kan se henne for meg der hun sitter sammen med Jesus, med et ansikt som stråler av fullkommen glede. Ikke et ansikt som er preget av livets prøvelser. Mormor var en hardt prøvet kvinne, men likevel så uselvisk og omsorgsfull.  Hun ba for barn og barnebarn, og det tror jeg hun fortsatt gjør. Vi sees igjen mormor! Jeg er glad i deg!

Eg veit i himmelrik ei borg

ho skin som soli klåre.

Der er'kje synder eller sorger

der er'kje gråt og tåre.

Der inne bur Guds eigen son

med herlegdom og æra,

han er mi trøyst og trygge von

hjå honnom eg skal vera.

Eg med mitt blod deg dyrt hev løyst

eg inn til deg vil treda,

og gjeva hjarta mod og trøyst

og venda sorg til gleda.

Me takkar deg til evig tid

Gud Fader, alle saman

for du er oss så mild og god

i Jesus Kristus! Amen.

Skapningen vitner om Gud!

 

Raceytay 

Salme 65:

10 Du gjester jorden og lar den drikke dypt,
du gjør den overdådig rik.
Guds bekk er full av vann,
du sørger for kornet,
ja, slik sørger du for jorden.

11 Du vanner furene, jevner plogveltene,
med regnskurer gjør du jorden myk,
du velsigner jordens grøde.

12 Du kroner året med dine gode gaver,
dine spor flyter over av rikdom,

13 beitene i ødemarken flyter over,
haugene smykker seg med jubel.

14 Markene kler seg med sauer,
dalene svøper seg i korn.
De roper av glede, de synger.

Salme 147:

7 Syng lovsang for Herren,
spill på lyre for vår Gud.

8 Han dekker himmelen med skyer,
sørger for regn til jorden
og lar gresset spire på fjellene.

9 Han gir føde til dyrene,
til ravnungene som roper.

10 Han bryr seg ikke om hestens kraft
og gleder seg ikke over mannens muskler.

11 Herren gleder seg over dem som frykter ham
og venter på hans miskunn.

Lukas 12:

22 Han sa til disiplene:
«Derfor sier jeg dere: Vær ikke bekymret for livet, hva dere skal spise, eller for kroppen, hva dere skal kle dere med. 23 Livet er mer enn maten og kroppen mer enn klærne. 24 Se på ravnene! De sår ikke og høster ikke, de har verken matbod eller låve, men Gud gir dem føde likevel. Hvor mye mer verdt er ikke dere enn fuglene! 25 Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en alen til sin livslengde? 26 Når dere ikke engang makter så lite, hvorfor da bekymre seg for alt det andre? 27 Se på liljene, hvordan de vokser! De strever ikke og spinner ikke, men jeg sier dere: Selv ikke Salomo i all sin prakt var kledd som en av dem. 

Høstkveld i Bogstadveien 

Lyngdal-jenta

Volda-jenta

Evje-jenta

Det er mørkt i gatene denne sene kvelden i oktober. Vinden og regnet pisker mot menneskene i gatene. Alle kjenner det på kroppen, og grøsser ved tanken; kulda har satt inn. Men i en leilighet i tredje etasje i Bogstadveien sitter tre unge jenter å koser seg. De ute på gaten skulle bare visst hva som foregikk i rommet som de suser ubermerket forbi.
Jentene har flere agendaer for kvelden. Den ene er at de rett og slett bare skal kose seg og dele livet med hverandre. Dette går ut på å spise fårikål fra Fjordland(som tidens Kiwi-raider har forsørget oss med, vertinnens kollektivvenn), drikke kaffe og spise karmellvaffler fra Amsterdam, og prate om ukas hendelser og tanker. Den andre agendaen for kvelden er at de skal bla opp i verdens mest solgte bok. Disse tre jentene elsker denne boken, og de ønsker at ordene skal prege livene deres. Derfor skriver de opp kloke og oppmuntrende ord fra denne boken, på dekorative lapper. Planen er at lappene skal opp på veggen, slik at de stadig kan bli minnet på budskapet.Det som er så unikt med denne boka, og vennskapet for øvrig, er at det bunner i noe som er evigvarende. Det sies at ordene i boka er levende, og at den aldri går ut på dato. Den kan ikke sammenliknes med alle varene Raideren finner på Kiwi! At ordene skaper det de sier, har jentene fått oppleve.
I løpet av kvelden stakk den vennlige Raideren hodet sitt inn døra og spurte; "er det noen som har lyst på kakao"(også et kupp fra Kiwi). Det kunne de ikke si nei til i en høststund som dette. Klokka nærmer seg 22.00 og jentene innser at de må gå hver til sitt. De gikk, varmere og mer styrket derifra, enn da de kom. Kveldens agenda var fullført og vellykket!

Hverdagsgleder 

Fotosession med sjarmøren

Ikke lenge siden det å ligge på magen var fryktelig

nå er det bare fryd!

Yey, dette var gøy!

Vakre blomster fra min kjære

Jeg innser gang på gang at det gjelder å sette pris på de små tingene i hverdagen, for dagene går opp og ned. Ihvertfall for meg som lett lar følelser bestemme min sinnstilstand. Kanksje dere begynner å bli lei av alle bildene av Filip, men det gjør ikke jeg:D Jeg kan ikke annet enn å bli glad når det vakre lille ansiktet hans stråler til meg. Han er virkelig en velsignelse, sendt fra himmelen!
Det er ikke hver dag jeg får blomster av Sven-Erik(noe jeg er glad for), så det er ekstra stas når han kommer inn døra med handleposene fra MENY, og noen blomster under armen. Han er alltid like spent på om jeg liker dem. Og det gjør jeg selvfølgelig ALLTID, fordi handlingen og hjerte bak er nydelig:) Når det gjelder dette med disse følelsene som svinger, så har jeg et valg! I dag valgte jeg å ikke la de negative følelsene få innpass. I dag valgte jeg å fokusere på SANNHETEN, som er at jeg er rikt velsignet. ALT godt kommer ovenfra, og min Far er uendelig god. Sannheten er også at jeg trenger å rette blikket oppover og ikke pleie egoet mitt, eller selvmedlidenheten min. Det er tross alt ikke meg livet dreier seg om, men Gud. Han være æren i all evighet, amen!

En av de sterkeste talene jeg har hørt!

Ta deg tid til å høre (55min) et rørende og utfordrende vitnesbyrd fra Rachel, som ikke har lenge igjen å leve:

http://deathisnotdying.com/

 

Da var de godt gift, Jorun og Hans Erik, sykepleieren og politimannen.

Det mest rørende øyeblikket var da Jorun kom gående opp altergangen. Hun strålte av både indre og ytre skjønnhet. Det er noe helt spesielt når par som ikke har bodd sammen på forhånd, gifter seg. Det er vakkert, syns jeg! De gir seg selv i gave til hverandre, helt ubrukt:)

Jeg var i Etiopia sammen med Jorun. En fantastisk jente. Ingen jeg kjenner tør å gi seg selv så mye som Jorun gjør. Hun gir rett fra hjertet, til alle hun møter. Det er derfor hun er så godt likt og har så mange venner. De fleste mennesker, inkludert meg selv, har i årenes løp bygd opp forsvar rundt seg selv. En forsvarsmekanisme vil jeg tro, i frykt for å bli såret og avvist.  I møte med andre mennesker er vi som regel litt reserverte, ihvertfall til vi føler oss trygge. For mange kan det være vanskelig å gi og ta imot godhet og varme, pga forsvarsverket vårt. Jorun er en av få som tør å ta sjangsen på å bli såret og avvist mot å følge hjerte sitt og det Gud virker i henne. 

Verden er sultne på sånne mennesker, som er ekte, og disse sjeldne menneskene kan stå i fare for å bli spist opp. Jeg er glad for at Jorun har fått en sterk politimann som kan passe på at hun ikke blir spist opp! Jorun er en inspirasjon for meg. Jeg vil utfordre deg som leser til å tenke igjennom om du har et festningsverk rundt deg som trengs å brytes ned. Jeg vet om en som er flink til å bryte ned slike festningsverk! Hans navn er

JESUS!

Denne snutten har kusina til ei venninne av meg laget. Syns den er så fin!

I går følte jeg veldig for å bake en hjertekake:) som uttrykk for mitt hjertes glede over Guds godhet. Jeg har igjen fått oppleve at Gud finnes og at han elsker meg svært høyt. Det har hans Ånd latt meg få oppleve. Og i denne Ånd vil jeg vandre!

Jeg har også tenkt på at når Gud gir sine barn gode gaver, så er det lett å miste dem igjen, for det er en som går rundt å stjeler. Derfor vil jeg oppmuntre meg selv og dere som leser(og forstår) til å bevare hjertene deres. Vi vil ikke la noe/noen frarøve oss våre skatter fra himmelen!

Jeg syns NIV oversettelsen av Ordspråkene 4;23 er bedre enn den norske. På norsk står det "bevar", mens på engelsk står det "guard"(= vokte). Vi bør vokte hjerte vårt for hva som går inn, men vi må også vokte våre skatter så de ikke går ut! Og vi bør heller ikke være en for streng vokter, så det gode går forbi <3. 

"for everything you do flows from it" 

AMEN!

No matter circumstances...

Blessed Be Your Name
In the land that is plentiful
Where Your streams of abundance flow
Blessed be Your name

Blessed Be Your name
When I'm found in the desert place
Though I walk through the wilderness
Blessed Be Your name

Every blessing You pour out
I'll turn back to praise
When the darkness closes in, Lord
Still I will say

Blessed be Your name
When the sun's shining down on me
When the world's 'all as it should be'
Blessed be Your name

Blessed be Your name
On the road marked with suffering
Though there's pain in the offering
Blessed be Your name

You give and take away
You give and take away
My heart will choose to say
Lord, blessed be Your name

Mandagstanker 

"Og alt dere gjør, gjør det av hjertet som for Herren og ikke for mennesker" Fil.3;23

Jeg kom til å tenke på dette verset i dag, og det gjorde meg glad. Tenk at alle ting jeg gjør kan jeg gjøre for Gud. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg kan få vist min takknemlighet til ham som har gitt meg LIVET. Og det kan jeg faktisk gjøre ved f.eks å brette klær, hvis jeg gjør det for ham. Min pappa i himmelen blir glad hvis jeg gjør mine dagligdagse ting for ham. 
Jeg nevnte eksempelet med klær fordi jeg mange ganger syns det er fryktelig kjedelig å brette klær:) men om jeg kan gjøre det "av hjerte som for Herren" blir det plutselig mer meningfyllt. Smått og stort, Gud tar imot enhver hjertehandling. Hjertehandlinger bringer dessuten en god duft til omgivelsene, til og med tøybretting! Jeg vil ha et hjerte og et hjem med en god atmosfære! 

"Salige er de som sørger, for de skal bli trøstet"

  

"Og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller gråt eller smerte skal være mer, for de første ting er blitt borte."

Fred over Kjerstis minne!

Påsken 2011
(desverre ingen bilder, for vi glemte selvfølgelig kameraet) 

Egentlig burde jeg sitte å lese på sykdomslære nå, men jeg klarer ikke å fortsette uten at jeg får filosofert litt først. Jeg har nemlig hatt en helt vidunderlig påske, og kommer ikke helt over hvor heldig jeg er som har det så godt. Det at jeg har to foreldre som elsker hverandre, en søster som er gift med en mann som elsker henne, to brødre å bryne meg på og en mann som er så utrolig god og som jeg vet aldri kommer til å gå fra meg. Denne tryggheten og kjærligheten som omgir meg på alle kanter blir ekstra overveldende når jeg innimellom våkner og ser at virekligheten ikke er slik for alle.

På påskeaften var vi sammen med min søster og hennes familie, et vennepar på Evje(med to barn), naboer og familie av dette paret og min kusine med mann og datter. Sola skinte og vi satt ute på terassen og nøt solen. Senere hadde vi leker for barn og voksne, det var latter og glede. Det ble dekket til langbord med lammekjøtt på menyen. På kvelden ble det kaker, kaffe, sang og en liten andakt for å minnes ham som påsken handler om. Det var rett og slett en herlig dag. En sammenkomst som dette er ikke uvanlig for meg, og det ble en vekker da jeg dagen etter fikk høre hva en jeg ikke kjente sa om dagen. Han var overveldet over den gode atmosfæren, at de voksne lekte med barna og at det generelt var så stor omsorg for hverandre. Selv hadde han vokst opp i flere fosterhjem, og var ikke vant til denne familieidyllen og kjærligheten.
Det jeg tar som en selvfølge, som jeg ikke har måttet løfte en finger for å få, er det mange som må se langt etter. Den kjærligheten og tryggheten som jeg har vokst opp med, er så fjernt fra mange barn og unge i dag. Og selvfølgelig lengter de etter det!!! Man kan tro at en liten fest som dette ikke er noe for andre, men så kan man faktisk være med på gi en smak av himmelen  med bare å være en famile. Det ble en påminner om familielivets viktighet. Denne ordningen er skapt av Gud fordi vi mennesker trenger den.
La oss ta vare på og verdsette familiene våre. De er uerstattelige!
Har du tenkt på at å invitere andre med på det familien din gjør er evangelisering?

"Et nytt bud gir jeg dere, at dere skal elske hverandre. Slik jeg har elsket dere, skal dere elske hverandre. Av dette skal alle forstå at dere er Mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre." Joh.13;34-35


 

Jeg er utrolig takknemlig for at jeg har en mann som har lovt å elske og ære meg til døden skiller oss ad. Gjennom medgang og motgang. Akkurat som Jesus har lovt å være med, i medgang som i motgang. Og han svikter ikke!