Sommeren kom..

...og så var den plutselig borte, uten at jeg har sett snurten av den. Dårlig gjort å lure meg på den måten. Jeg innså her om dagen, da jeg gikk ut på en solfyllt terasse, at det ikke var sommer lenger. Det var en kulde over varmen, sånn som bare høsten kan gi. Når den kjølige luften kommer snikende, kommer det også mange følelser og minner. Høst er liksom tiden hvor noe nytt skal påbegynnes. Nytt skoleår, nye venner, nytt sted, forelskelse... Denne høsten er det ikke så mye nytt som skjer. Vi har sett på hus, ja, men vi bor fortsatt på Holmlia. Jeg har liksom ikke noe å gå til. Men, hei, jeg må jo ikke glemme at jeg er mamma, i en ny epoke i Filips liv. Det er mye som skjer i utviklingen hans for tiden. Han er ikke lenger en liten baby, han er en liten gutt, som løper rundt. Nå vil han spise selv, han vil bli løftet opp på kjøkkenbenken, så han kan hjelpe meg med det jeg driver med der oppe. Han tar meg i hånden og drar meg med bort til ytterdøra. Når jeg sier at vi ikke skal ut nå begynner han å sutre og legger seg, i protest, paddeflat på gulvet. Andre ganger begynner han plutselig å trampe i gulvet og løper(hvis man kan kalle det løping)av gårde mens han hyler og skrattler, det betyr at han vil at jeg fange ham. Åh, jeg har mye å glede meg til.

På høsten begynner jeg også å drømme om at hva Gud skal gjøre i og gjennom meg. Jeg får ofte en følelse av høsten er en ny start med blanke ark i mitt åndelige liv. Jeg har et håp om at jeg skal legge ned mine egne planer sånn at Gud kan få gjøre sitt fabelaktige verk. Jeg vet at det er spennende å leve med Gud, jeg vet og har erfart at han ikke er en død, oppdiktet person som skal fungere som en slags falsk trygghet i mangel på svar. Jeg vet med en sikkerhet som ikke kan uttrykkes i ord, at han hører når jeg ber, og svarer til og med, og jeg vet at han ønsker at jeg skal slippe ham til i livet mitt. Når jeg er psykisk og fysisk sliten vet jeg hvem jeg skal gå til for å finne styrke. Allikevel glemmer jeg ofte min Festning og min Borg(betegnelser salmisten David brukte på Gud) i hverdagens sysler. Når jeg blir såret eller skuffet går jeg ikke alltid til Gud med det, men bygger opp en mur av egen styrke. Denne muren ødelegger mer enn den beskytter. Hvorfor gjør jeg dette når jeg vet av erfaring at det beste er å komme med frustrasjon og sorger til han som har konstruert meg, han som kan lege og gjenopprette?

Alle eventyr handler om gode og onde krefter, og det gode som seirer til slutt. Vi ser ondt og godt komme til syne i mennesket og i verden i dag. Er det ulogisk å tenke at dette har sitt opphav fra noe utenfor oss selv? Det syns ikke jeg. Jeg har tidligere skrevet ett innlegg om at jeg har oppdaget i meg selv at det ikke bor noe godt på bunnen(tvert imot), som noen hevder at det gjør i alle mennesker. Jeg er fortsatt av den sære og sjeldne oppfatningen at de første menneskene på jorden valgte bort det gode i bytte mot kunnskap(om godt og ondt) og makt, og at dette har fått konsekvenser for etterkommerne. Vi er ikke lenger omringet, eller fylt, av det gode(Gud). Det er kamp om oss nå. Det/den gode og det/den onde kjemper om oss. Som engelen og djevelen på Donalds skulder. Jeg klarte ikke å motstå Guds kjærlighet. Jeg innså jeg var fortapt i min egen selvødeleggelse om jeg ikke lot Jesus Frelseren redde meg. Men selv om jeg har erfart ekte, ubetinget kjærlighet, går jeg allikevel omveier til Gud. Men med tanke på det jeg skrev over, så er vel årsaken at det er kamp om oppmerksomheten/sjelen vår. Jeg er glad for at Kjærligheten seirer til slutt, og for at jeg er på vinnerlaget. Gud virker ikke alltid slik vi vil at han skal gjøre, og han svarer ikke alltid på den måten vi ber han om å svare, men så innser jeg at han er så uendelig mye større enn meg. Det er verdt å vente på ham. Du kan håne og spotte den tilsynelatende enkle og enfoldige troen min, men jeg vil anbefale å søke Gud for å finne den freden og kjærligheten som jeg har funnet, før du avskriver ham helt. "Den som søker finner!" Gud har gjort det mulig for oss å finne ham, men han står ikke frem som en kjempe. Vil du finne ham må du trekke deg litt unna bråket og inn i deg selv, der sitter han å venter med åpne armer. Han er ikke skuffet eller såret over at du har oversett ham, kanskje spottet ham, for hans kjærlighet til deg står urokkelig fast. Er det ikke det vi drømmer om? Å bli elsket ubetinget, selv med alle de urettferdige tingene vi har gjort og tenkt... Sukk, dette ble enn lang digresjon igjen, men jeg håper du fikk noe ut av den.

Jeg har ihvertfall noe å se fram til denne høsten. Jeg vil se muligheter, ikke begrensinger(noe jeg har en tendens til). Nå trekker jeg meg tilbake i sofakroken, med en god roman, en kopp varm peppermyntete og en rød, rennende nese. Nå er det høst!