Tobarnstilværelsen

Nå er det gått snart ni måneder siden nr. to i rekken av "who knows how many";) ankom, og det har vært en stor overgang. Det er masse kos og gode stunder, men det er også et slit å være hjemmeværende mor, og til tider alenemor. Allikevel er jeg glad for valget vi har tatt om at jeg skal være hjemme mens barna er små. Det er ikke et valg jeg har tatt fordi jeg helst vil slippe å jobbe(for heller å sitte hjemme å kose meg), for det å ha ansvar for to små er slett ikke en jobb for late folk! Det skjønner alle som har småbarn selv. Men i stedet for at barnehagepersonalet utfører den jobben ønsker jeg å gjøre den selv. Jeg tror det er til det beste for meg, barna mine og samlivet mellom meg og min mann. Jeg hadde ikke hatt det godt med meg selv om jeg skulle levert mine 10 mnd gamle babyer i barnehage. Og når i tillegg nyere forskning viser at det kan være direkte skadelig for disse søte små, så er det ingen tvil for min del. Det er ikke alltid det er like givende å skifte bleier, gi samme beskjed tusen ganger, svare på simple spørsmål, lage mat, tørke opp etter gulp og veltede glass/skåler, bysse i søvn eller gå turer med en snittfart på 2 km/t, men det er verdt det! Det er mange lysglimt(og de kunne jeg skrevet et helt blogginnlegg om)!

Det er lenge siden jeg oppdaget at selvrealisering ikke er lykken på jord, tvert imot så har jeg erfart at det å sette seg selv til side for et annet menneske i behov av hjelp, er veldig givende. De har ikke så mye de skulle ha sagt, babyene våre, men når jeg går inn for å tenke så jordnært og nøkternt som mulig, så syns jeg egentlig det er i strid mot naturen å gå fra en baby som er avhengig av en, som stoler på en, som ikke har begrep om tid, og som først og fremst har behov for trygghet(ikke sosialisering). Vi prøver å få barna til å passe inn i våre travle liv. Jeg tror mange innfinner seg med at det er slik et liv skal leves, for "alle andre gjør det slik". Du må ta dine valg, og jeg må ta mine. Jeg har alltid vært vandt til å være "annerledes", så for meg har det ikke vært så vanskelig å ta valg som går imot "normalen", men for andre tror jeg det kan være fryktelig vanskelig. Jeg vil ikke være med på dette prøveprosjektet med institusjonalisering av barn. Hvordan vil det se ut om 20 år? Psykiske lidelser blant barn og unge har ikke akkurat gått ned de siste 10-årene. Det er skremmende høye tall! Vi har ikke tid til å se dem eller hjelpe dem.

Er du en av dem som egentlig, innerst inne, ønsker å være hjemme litt lengre med barna dine? Go for it! Det vil kreve offer av materielle goder, men spør deg selv om ikke disse små menneskene er verdt det!? Ikke hør på politikere som maser om at vi må jobbe mer og lengre for å opprettholde velferdsstaten, eller de som kaller det for snylting og etterstrebing. Hvis likestilling i dag handler om å gjøre motsatt av det man kjenner er riktig, eller hvis det handler om at barna må betale regningen, så er det ikke noen likestilling verdt å kjempe for, spør du meg!!! Jeg er overbevist om at den jobben jeg gjør nå(et ikke-skattebetalende arbeid) vil komme staten til gode om noen år. Mitt mål med å være hjemme er å forme trygge, sunne og ansvarsbevisste mennesker(eller skattebetalere, om du vil). Si meg, hva har noen ikke-skattebetalende år å si sammenlignet med et helt menneskeliv?

Jeg kjenner det er mange følelser og tanker som dukker opp når jeg skriver om dette temaet. Det kunne sikkert vært mer gjennomtenkt og velformulert, men dette var det jeg hadde tid til for denne gang, rett fra levra. Lev vel!

Familietur

På lørdag kom vi hjem fra en ukes ferie i Danmark, sammen med min manns familie. Vi leide et nydelig gammelt hus på en plass kalt Ballum, sør i DK. Huset ble bygd på 1600-tallet og stod i en klynge med andre gamle hus, men en kirke som midtpunkt. En sjarmerende plass, med havet bare et par hundre meter unna. Nok av husrom var det også, så vi kunne huse noen danske venner den første helga. Filip storkoste seg sammen med kusinene sine, for ikke å snakke om onkler, tante og besteforeldre. En av høydepunktene var dagsturen vi tok over grensa til Tyskland. Der hamstret vi inn tyske godsaker og billige saker. Det ble mye mimring på søsknene Hansen som pga sin tyske opprinnelse har hatt mange slike shoppingturer i oppveksten.  Det er nesten så jeg føler meg litt tysk selv, etter å ha blitt smittet av begeistringen de har:) 

Vi fikk utnyttet den sterke vinden ved innkjøp av drager for både store og små. Jeg sitter igjen med veldig mange gode minner fra denne turen. Familie er verdifullt, og det er en god investering å satse på å skape slike minner sammen. Jeg ser mer og mer hvor viktig det er å verdsette de man har rundt seg. En trygg og sammensveiset familie er et godt utgangspunkt for at barn kan vokse opp til å bli sympatiske og ansvarsfulle mennesker. Familier som har det godt sammen er veldig bra, men en sammenknyttet familie som har omsorg for andre enn bare sin egen familie er det beste et samfunn kan ha. 

Jepp, det var mine refleksjoner, og her har dere en liten visuell smakebit fra turen...

Huset "vårt"

Den sjarmerende lille landsbyen

"Kanskje jeg får dragen til å svinge sånn som pappa's hvis jeg bare drar litt i tråden!"
Gullgutten tar etter far sin.

"I believe I can (butter)fly"

Han liker ting som kan fly den gutten her

Hr og fru med tre staute sønner

En liten matbit før shoppingen fortsetter

på gresk restaurant i Tyskland

Godt de har noen biler på kjøpesentrene!

Denne halvdanske barnehagetanten er ingen Hansen, men hun fikk den æren å være sammen med oss likevel.

Jeg baker

bolle...

Livstegn

Jeg stikker innom for å ønske alle et godt nytt år, og for å si at jeg lever! En bloggpause/internettbegrensning kan være godt i ny og ne. Jeg har kost meg i ferien med familie. I skrivende stund er jeg hjemme hos mamma og pappa for andre gang på en kort stund, sammen med Filip. Det er tydelig at vi har vært her en del, for lillegutt klarer nå å si "momo" og "bessen". Søtt! Mannen har jobbet mye(syns jeg:)) for tiden, og da er det kjedelig å bare sitte hjemme i en liten leilighet. I to uker nå, skal han hjelpe foreldrene sine med å pusse opp kjøkkenet. Han er veldig snill. Filip og jeg fant ut at vi ikke ville være til stor nytte under oppussingen, så vi dro sørover på rekreasjon i de dype skoger. Det er stas å kunne leke med storefetterne sine som vi har sett en del de siste dagene. Det er tydelig at Filip ser opp til dem, for han imiterer dem så godt han kan.

Snart begynner den stor flyttejobben, men den skyver jeg vekk så lenge som mulig :) Heldigvis har vi pakkket vekk mye av fyllet i leiligheten allerede. Noen som har erfaring med hva som er best å bruke når man skal pakke ned knusbare ting som tallerkner og glass?

en trøtt liten gutt

Gjengen

Prosjekt bildevegg

familietreet

Omtrent hver gang jeg er tilbake i barndomshjemmet skjer det ulike forandringer i huste. Jeg klarer liksom ikke helt å dy meg, det er så mange muligheter i det gamle, store huset. Jeg spør selvfølgelig om lov først, men det som er så genialt er at gamlingene sier ja til det meste. Tar det som et tegn på at de har tillit til at resultatet blir bra. I dag var det denne hvite og tomme veggen som fikk smake på et av mine påfunn. Alle bildene er gamle bilder fra mamma og pappas familier. Bildene har hengt spredt rundt i huset, men nå fikk jeg samlet dem. Var det ikke fint?:) Når det bare er svart/hvitt-bilder syns jeg det er gøy å blande ulike rammer. Mamma hadde mange gamle rammer liggende, som endelig kom til sin rett. Liker også godt når bildene danner en slags sirkel. Skulle gjerne likt å hatt en sånn vegg i leiligheten i Oslo!






Det er digg å være her i huset i skogen. Det er stille og fredelig. Ikke akkurat en stresset tilværelse. Noen kunne sikkert ha kjedet seg om de ble plassert her over en periode, men den typen er ikke jeg. Tvert i mot, når jeg havner i slike omgivelser blomstrer kreativiteten. I tillegg er det et treningsparadis. Det jeg savner mest med å bo i byen, er den muligheten jeg har her, at jeg kan jogge rett ut i skogen i det jeg stiger ut av døren. For ei som lett får beinhinnebetennelse av å jogge på asfalt, er det spesielt flott. Det andre jeg har savnet er de rolige landeveiene som jeg kan sykle på uten så mange bilister. Med andre ord nyter jeg sommerferien min. Det eneste som mangler er denne karen her:

<3

Viktige prioriteringer

Noen ganger må man stoppe opp her i livet, og tenke seg litt om. Hva er det som betyr mest for meg? Stemmer det overens med de prioriteringene jeg gjør?

Jeg har blitt nødt til å stokke litt om på prioriteringslisten min. Det er ikke alltid like lett å velge når det er flere ting jeg setter høyt. Det er da jeg må stoppe opp, og kjenne etter i hjertet mitt.
Det har seg slik at jeg har mindre krefter enn det mange andre har(hvis jeg skal sammenlikne meg med andre), men alle har vi våre grenser. De kreftene jeg har til rådighet må brukes godt og prioriteres riktig. Velger jeg å satse på en ting vil det gå på bekostning av noe annet. For å konkretisere hva jeg vil frem til så har jeg et meget relevant eksempel fra mitt eget liv. Jeg har veldig lyst til å bli sykepleier. Sålangt har det krevd 90% av min innsats og mine krefter. Tidligere har de resterende 10% blitt brukt på Sven-Erik(i hovedsak). Det er for lite, men det går for en periode. Nå er det to gutter her i huset, og alle som har barn vet at det krever sitt. Jeg begynnte i praksis for en måned siden. Det krevde 100% av meg. Altså gikk jeg i minus:) Jeg var meget frustrert, for jeg ville så gjerne, men hadde ikke mer å gi. Da måtte jeg spørre meg selv, hva er viktigst for meg? familie eller utdannelse. Selvfølgelig hadde det vært det beste om jeg kunne få til begge deler, men jeg måtte velge. Familie er noe jeg alltid har ønsket å satse på, fordi jeg tror det er en gudgitt ordning og en ekstremt viktig arena å satse på. Famile=samfunnets byggesteiner. Familier i oppløsning=et samfunn i oppløsning. Det var et vanskelig valg å ta der og da, men når alt kommer til alt, så har jeg stor fred med valget. Kanskje får jeg anledning til å fullføre senere, men nå skal Filip og Sven-Erik få en mamma/kone med energi og overskudd.

Tuva Linn is back in business, at home

Sørlandsjentene i Oslo

Jeg har hatt en deilig helg, med besøk av min vakre søster og min skjønne niese. Det er ikke så ofte de beærer oss med et besøk, så det nytes til det fulle når de først tar turen. Det er jo ikke akkurat en svipptur fra Evje til Oslo. Nå var det på tide at mor og datter tok seg en jentetur heeele veien til "tante Tuva" i Oslo.

På lørdagen dro vi til Drammen for å besøke store og små venninner. Der i huset gikk det litt på halv åtte, med vannkopper og kvalme, men det hindret oss ikke i å ha det veldig bra. Vi hadde med oss muffins for å feire mor i huset. Det ble dugnadsmiddag, kjøttkaker i brun saus(det smakte digg). Søndag slappet vi av og bakte brownies til barnevelsignelse i Spiren litt senere på dagen. Det ble et fullpakket lokale med mange kjente og ukjente mennekser. Da vi var hjemme igjen oppdaget vi en ensom liten hund som sniffet rundt. Vi gikk bort å hilste på ham, og sannelig hadde han et nummer i halsbåndet. Det viste seg at den hadde rømt fra hundepassen sin. Vi tok ham med hjem i leiligheten til eieren kom og hentet den. Du kan tro det var stas for den dyreelskende niesen min. Ikke nok med det, men eier ville gi oss et gavekort til "Oslos fineste restaurant", som han tilfeldigvis eide! Så nå venter vi spent på om det dukker opp et gavekort i postkassa. Det lønner seg å være hjelpsom:)

Takk til de blide sørlandsjentene for en herlig helg! Filip satte stor pris på å ha kusine og tante på besøk!

Det er tydelig at Linnea er vandt med to lillebrødre!

Syns dennne jenta passa godt inn i omgivelsene;) I den orange kjolen sin<3

"tante er best!"

Ikke like gøy å dra...

Bursdagsmorro

Et bilde fra gårsdagens bursdagsfeiring. Maria gikk amok med Picnic i Picasa. Syns det ble så lekkert at jeg ville dele det med omverdenen;) Det var en livlig fest i går, med feiring av Andre og meg. Vi hadde leker, sang julesanger og spiste deilig mat. Det er også obligatorisk når familien møtes til festlige anledninger, å ha en liten dansesession med musikken på full guffe. Liten og stor er med.

Tenk at jeg er 25 år, halvveis til 50. Jeg måtte sjekke om jeg hadde noen grå hår, da jeg våknet i går morges. Det hadde jeg altså ikke! Men det kommer nok snikende snart, for nå går det bare nedover, sies det;)

  Bursdagsbarnet klar til å kaste seg over kaka   

Vi benyttet anledningen(når finstasen var på)til å knipse noen familiebilder. Var ikke dette en passende julekortbilde?;) Det er digg å ha min mann her igjen, etter å ha vært fra hverandre i to uker. Det er lenge det! Vi er som noen turtelduer igjen. 

Jeg er heldig som har sånn ei fantastisk søster! Vi er veldig forskjellige, men samtidig veldig like. Vi er kjent for å være kløppere i spill som Fantasi(hvis vi spiller på lag vell og merke), fordi vi tenker så likt. Det skal nesten ikke mer enn en tegnestrek før vi gjetter hva den andre skal tegne;) Hehe. 

Hei og hå!

Jeg vil bare informere om jeg ikke har forsvunnet i fra jordens overflate, hvis dere var redde for det. Jeg er derimot ganske tilbaketrukket for tiden. Tilfluktstedet er Evje,og oppdraget er praksis på helsestasjonen. Mens jeg fyker rundt fra ungdomskole, til videregående skole, barneskole,barseltreff og ansvarsgruppemøter, sitter ho mor heime me han Filip og koser seg glugg ihjel. Vinnvinn!

Kort oppsummert:

Det snør her.

Det er nesten så jeg får lyst til å bli helsesøster.

Det var hardt å gå fra Filip de første dagene.

Det er fint å ha en snill mamma.

Det blir gøy å dra på shopping med min søster i morgen.

Det er mange i familien min som har bursdag i nov og des.

Det er dumt at Sven-Erik ikke er her.

Det er på den andre siden godt å kjenne på hva han betyr for meg.

Det nærmer seg 16 desember!

Denne gjengen her er grunnen til at det er mye bursdagsfeiring for tiden.

Denne gjengen her holder meg med selskap

Denne gutten utvikler seg i rasende fart. Nå har han endelig skjønt logikken i hvordan komme seg fra mage til rygg, og vise versa.

Denne gjengen skal snart dekke gutten på bildet over. Ferdig resultat kommer senere:)

Takk for meg!