Tobarnstilværelsen

Nå er det gått snart ni måneder siden nr. to i rekken av "who knows how many";) ankom, og det har vært en stor overgang. Det er masse kos og gode stunder, men det er også et slit å være hjemmeværende mor, og til tider alenemor. Allikevel er jeg glad for valget vi har tatt om at jeg skal være hjemme mens barna er små. Det er ikke et valg jeg har tatt fordi jeg helst vil slippe å jobbe(for heller å sitte hjemme å kose meg), for det å ha ansvar for to små er slett ikke en jobb for late folk! Det skjønner alle som har småbarn selv. Men i stedet for at barnehagepersonalet utfører den jobben ønsker jeg å gjøre den selv. Jeg tror det er til det beste for meg, barna mine og samlivet mellom meg og min mann. Jeg hadde ikke hatt det godt med meg selv om jeg skulle levert mine 10 mnd gamle babyer i barnehage. Og når i tillegg nyere forskning viser at det kan være direkte skadelig for disse søte små, så er det ingen tvil for min del. Det er ikke alltid det er like givende å skifte bleier, gi samme beskjed tusen ganger, svare på simple spørsmål, lage mat, tørke opp etter gulp og veltede glass/skåler, bysse i søvn eller gå turer med en snittfart på 2 km/t, men det er verdt det! Det er mange lysglimt(og de kunne jeg skrevet et helt blogginnlegg om)!

Det er lenge siden jeg oppdaget at selvrealisering ikke er lykken på jord, tvert imot så har jeg erfart at det å sette seg selv til side for et annet menneske i behov av hjelp, er veldig givende. De har ikke så mye de skulle ha sagt, babyene våre, men når jeg går inn for å tenke så jordnært og nøkternt som mulig, så syns jeg egentlig det er i strid mot naturen å gå fra en baby som er avhengig av en, som stoler på en, som ikke har begrep om tid, og som først og fremst har behov for trygghet(ikke sosialisering). Vi prøver å få barna til å passe inn i våre travle liv. Jeg tror mange innfinner seg med at det er slik et liv skal leves, for "alle andre gjør det slik". Du må ta dine valg, og jeg må ta mine. Jeg har alltid vært vandt til å være "annerledes", så for meg har det ikke vært så vanskelig å ta valg som går imot "normalen", men for andre tror jeg det kan være fryktelig vanskelig. Jeg vil ikke være med på dette prøveprosjektet med institusjonalisering av barn. Hvordan vil det se ut om 20 år? Psykiske lidelser blant barn og unge har ikke akkurat gått ned de siste 10-årene. Det er skremmende høye tall! Vi har ikke tid til å se dem eller hjelpe dem.

Er du en av dem som egentlig, innerst inne, ønsker å være hjemme litt lengre med barna dine? Go for it! Det vil kreve offer av materielle goder, men spør deg selv om ikke disse små menneskene er verdt det!? Ikke hør på politikere som maser om at vi må jobbe mer og lengre for å opprettholde velferdsstaten, eller de som kaller det for snylting og etterstrebing. Hvis likestilling i dag handler om å gjøre motsatt av det man kjenner er riktig, eller hvis det handler om at barna må betale regningen, så er det ikke noen likestilling verdt å kjempe for, spør du meg!!! Jeg er overbevist om at den jobben jeg gjør nå(et ikke-skattebetalende arbeid) vil komme staten til gode om noen år. Mitt mål med å være hjemme er å forme trygge, sunne og ansvarsbevisste mennesker(eller skattebetalere, om du vil). Si meg, hva har noen ikke-skattebetalende år å si sammenlignet med et helt menneskeliv?

Jeg kjenner det er mange følelser og tanker som dukker opp når jeg skriver om dette temaet. Det kunne sikkert vært mer gjennomtenkt og velformulert, men dette var det jeg hadde tid til for denne gang, rett fra levra. Lev vel!