Hverdagskristen

Som flere sikkert vet, så har jeg en mann som periodevis er borte pga jobben. De dagene han er borte, og jeg har ansvar for gutten vår alene, kan både være utfordrende og utviklende. Noen dager, når energien ikke er på topp og alt ser ut til å gå galt, merker jeg at det er fristende å synes synd på seg selv. Men det er akkurat disse stundene som har blitt så verdifulle for meg. Hvorfor? Jo fordi jeg øser ut min fortvilelse til Gud, og ber ham innstendig om hjelp. Jeg forteller ham hvor avhengig jeg er av at han hjelper meg, dramatisk og pessimistisk som jeg er. Han forteller meg ikke det jeg minst trenger å høre, at jeg overdriver og at jeg bare må ta meg sammen, men han trøster og gir meg det lille pusterommet jeg trenger. Gud tar ikke nødvendigvis bort prøvelsen jeg står midt i, men han bruker den til å vise meg sin godhet, ved å gi styrke og kjærlighet. Jeg kan bli rørt til tårer innimellom når jeg klare å lese de kjærlighetsdryssene som han gir meg i hverdagen. Andre ville kanskje kalt det tilfeldigheter, men jeg kaller det Guds omsorg for sin datter. Som når han gir meg solgløtt rett etter en bønn om hjelp, eller når han viser meg noe vakkert rundt meg, eller når han minner naboen om å be meg på middag når jeg ikke har krefter til å lage selv, eller når gutten min plutselig bestemmer seg for å gi meg en klem. Han har skapt alle mennesker unikt, og måten han behandler oss på er ikke lik, fordi behovene våre er ulike. Det fins ikke noe fasitsvar på hvordan Gud taler til oss.
Jeg verdsetter å bli presset opp i et hjørne, hvor jeg blir nødt til å ydmyke meg. Ydmykhet er gull for Gud, og det lar han oss merke! Jeg elsker Gud, ikke fordi han gir meg et smertefritt liv(tvert imot), men fordi han elsket meg først. Han ofret alt for meg. Jeg er heldig som får gå med han i hverdagen!

Ha en fin dag. Guds reddende hånd er utstrakt...